«Kjenn deg selv», sies det. Hvem er jeg? Hvem er det som heter «Meg» og som jeg blir bedt om å kjenne? Dette spørsmålet ligger kanskje til grunn for all filosofisk undersøkelse. Men det er også et som treffer deg midt i ansiktet i glimt av forståelse, som når du står foran et speil og lurer for deg selv: Hvem er denne «meg»? I denne selvundersøkelsen ligger det en dualitet, en selvdeling som peker mot tilstedeværelsen av «en annen» i din bevissthet, et «Jeg» som er å finne adskilt fra «denne meg». Men dette er ikke bare et grammatisk subjekt som i setningen – Jeg vil reise hjem til familien – eller et slags Super ego, men en som virkelig er del av din vanlige bevissthet – skuespilleren i alle scenene og monologene som hele tiden foregår i sinnet når du er våken. Dette «jeg» kan du kalle «Det virkelige meg», som observerer, grunner og undres.
Men la oss først undersøke hva «jeg-følelsen» eller ego (asmita, ahamta på sanskrit) består i. Når du sier «jeg er glad», «jeg har det vondt», «hvorfor skjer dette meg?», er du personen eller skapningen som gjennomgår erfaringene og registrerer følelsene. La oss derfor kalle denne skapningen «registratoren», den følsomme, den delen som registrerer erfaringene. De sistnevnte, erfaringene, er de uten følelse? En slik karakteristikk virker riktig fordi erfaringer, fysiske eller mentale, er ting som skjer med deg fordi du har følelser. Hvis du ikke hadde følelser kunne ikke disse «tingene» skje deg – de ville ikke bli dine erfaringer, akkurat som kirurgens arbeid på din kropp er ingenting for deg når du har fått anestesi. Disse tingene som heter «erfaringer» må da være uten følelser, mens «du» er den som har følelsene. Vi kan kanskje si at «Jeg» er følelsen som er i stand til bevisst følsomhet. Den andre delen av deg – det erfarte – som består av begjær, smerte, avsky, osv, de fem sansene, tanker, impulser eller tilbøyeligheter, kort sagt hele det psykologiske komplekset vi kaller sinnet – er en haug skrapved uten det erfarende «Jeg». Sanskrit har dette verset: «Atman er følelse; – cai tanyam atma».
Men det skjer alltid når du erfarer noe – nyter et godt måltid eller har en dunkende hodepine – at du er uoppmerksom på dette andre «Jeg» som registrerer følelsen, og du får inntrykk av å være selve erfaringen. Du er totalt involvert i det som skjer inne i deg, og glemmer at du er «subjektet», den handlende i handlingen, erfareren i erfaringen, kjenneren, observatøren, vitnet (drasta,saksin).
men i erfaringskriser – i ekstaser av smerte eller nytelse, vibreres dette «Jeg» tilbake til seg selv, og følelsen av at du er adskilt fra erfaringene, som en betrakter av de uopphørlige tankeprosessene og bildene inne i sinnet ditt – kommer fram i deg. Dette er ditt «Selv» som ikke er berørt av det det observerer. En amerikansk poet fra det nittende århundre, Walt Whitman, uttrykte denne følelsen med bemerkelsesverdig klarhet:
Disse kommer til meg dager og netter og drar bort fra meg igjen,
men de er ikke Meg selv.
Til siden for det som drar og trekker står det jeg Er.
Både i og utenfor leken, og betrakter og undrer meg over den.
(Sangen om Meg selv, 4)
Vi har også det vediske metaforet om de to fuglene som sitter side ved side i samme tre, men mens den ene nyter frukten, ser bare den andre på. Den første fuglen er selvet, involvert i erfaringen, og den andre er betrakteren.
Dette «jeg» som er et opphop av minner, halvveis følte, halvveis glemte erfaringsspor av alle slag, fra barndommen av, har vært vitne til så mange modifiseringer av seg selv, og hver «i dag» har det forlatt gårsdagens egne erfaringer. Men det er forblitt en identitet – Meg Selv – gjennom alle disse modifiseringene, som en tråd løper gjennom et perlekjede.
Men hvis dette er det jeg virkelig er – frittstående og adskilt fra min egen bevissthetsstrøm – hvordan kan det has seg at jeg vanligvis ikke ser meg selv på denne måten? Hvorfor blir jeg så grepet av mine erfaringer at jeg blir identifisert med dem? Vi kunne si med filosofene at det skyldes medfødt likegyldighet (avidya), eller verdensillusjonen (maya), eller vi kunne postulere en atskilt kraft kalt primordial natur (prakriti) og si at dens innflytelse er årsaken. Kall det hva du vil, men ta det som et erfart faktum at noen ting og tilstander tiltrekker oss, gir oss glede og gjør oss større og tilfredsstiller oss, og andre byr oss i mot og gir smerte. Og det nytter ikke særlig å spørre hvordan og hvorfor, om det som er en virkelig tilstand i vårt vesen. Det beste vi kan gjøre er å forstå hvordan vi er satt sammen, hva vi er laget av, og hvordan vi kan holde ut med oss selv. En sikker måte å gjøre dette på er ved å møte – og hvis vi kan – fange dette «andre Jeg er» – det som, likt et unnvikende nærvær, alltid kikker oss over skulderen gjennom både glede og smerte.
Trenger vi til dette formålet å opprette en hel metafysikk om oversjelen og verdenssjelen, eller om et permanent, reinkarnerende ego som lever gjennom syklusen av fødsler og gjenfødsler? Eller må vi anta at det finnes forskjellige eksistensplan – astrale, devakanske, og så videre? Hva kan vi i det hele tatt oppnå fra en permanent sjel når vi ikke kan hanskes med den vi har, og den kanskje er forgjengelig? Eller hva kan vi oppnå fra utenomjordiske plan når vi ikke kan finne ut av det jordiske? Slike forestillinger kan bli like mange rømningsveier, veier vi søker for å flykte fra realitetene i vår egen eksistens. I stedet er det mer sannsynlig at en forståelse av det vi har og det vi er, i akkurat denne eksistensen (inkarnasjonen om du vil), vil gi oss øyeblikkelige resultater, lette oss for vår angst. Det finnes kanskje mange måter å dyrke fram denne Selv-bevisstheten, noen vanskeligere enn andre: yoga, strenge regler, studier, og så videre. Men litt oppmerksomhet på, eller å tre til side for prosesjonen av tanker og følelser på sinnets scene, vil avsløre «Jeg»-et i vårt indre. Dette skillet mellom «Jeg»-et og dets erfaringer, mellom kjernen og kunnskapsområdet, er første steg mot selvforståelse, og det er langt på vei nok for å lette oss fra stress og plager i vårt daglige liv.
Forfatter: Dr. K. Chary
Teosofisk Samfunn i Norge 